Jeg vet ikke helt om jeg er skuffet på meg selv eller bare sint. I går spiste jeg godteri. Jeg har godteriavtale.. Ja, jeg har egentlig 8 dager der jeg kan spise godteri, men jeg skulle prøve å få minst mulig. Det verste var at jeg spiste ikke lite heller, det ble en del. Og jeg angrer så veldig. Jeg føler at alt jeg har gjort til nå, dette året, ikke er noen vits. Hver dag jeg har vært flink å spist sunt og trent.. Nå har jeg ødelagt det. Det stemmer vel egentlig ikke, men det føles sånn.
Kanskje jeg trengte dette. Nå vet jeg at jeg ikke gjør dette igjen, for det eneste jeg sitter igjen med er å angre og være sur og skuffet på meg selv. Jeg føler meg så svak som ikke greide å motstå godteriet. Ja, det var mye godteri og alle satt og koste seg. Men jeg vet åssen mestringsfølelse jeg hadde fått om jeg hadde latt være. Eller, egentlig hadde jeg ikke fått det, for jeg føler på en måte at det er en selvfølge. Jeg bør bli flinkere til å synes jeg selv er flink. Jeg går rundt å tar all den jobben jeg gjør for meg selv som en selvfølge. Jeg sliter meg på trening og tar det som en selvfølge. Jeg bør heller smile og være fornøyd med at jeg greide det, enda en gang! Det er sikkert derfor dette skjedde nå. Jeg er bare et menneske, og jeg greier ikke alt. Jeg mister kontroll. Jeg må ha litt friere tøyler om jeg skal greie meg gjennom dette. Det bør være greit å kose seg innimellom, og egentlig er det teit av meg å være så sint på meg selv for dette. Det er bare godteri. Det går fint. Det er bare det at jeg ikke lenger kan si at jeg har greid meg 100 dager uten godteri. Jeg har greid meg 28 dager uten. Til nå. Det frister egentlig litt å begynne helt på nytt med godteriavtalen, men jeg greier ikke. Det blir for hardt å skulle begynne helt på nytt. Det er vanskelig nok fra før å holde seg unna.
Jeg bør greie å kose meg innimellom, og det jeg er redd for nå, er at jeg er på vei til å velge feil retning. Jeg synes det er vanskelig å spise i dag, siden jeg fikk i meg så mange kalorier i går. Jeg vil egentlig bare ut å løpe og løpe og løpe. Få av meg alt. Jeg er redd for å velge feil vei. Vennene mine har lenge vært bekymret på at jeg skal få spiseforstyrrelser, men jeg har bare ledd. Nå begynner jeg å bli litt redd selv. Jeg vil ikke være for tynn. Jeg vil være veltrent og tynn. Ha litt muskler. Jeg blir ikke sånn ved å slutte å spise. Nei, jeg har ikke sluttet å spise, og jeg føler jeg har kontroll. Men er det ikke det alle sier? Alle de som utvikler spiseforstyrrelser. Men det her skal gå bra. Jeg må bare ikke spise godteri igjen. Den følelsen jeg har i kroppen nå er helt forferdelig, og jeg kan innrømme at det er litt drøyt at det liksom er SÅ ille. Det er jo egentlig ikke det, eller hva?
Jeg skal være ærlig. Jeg er 170 cm høy og veier nesten 60 kilo. Jeg ER faktisk tynn. Eller, er jeg? Jeg synes ikke selv jeg er tynn. Jeg er ikke feit på noen måte, men jeg er ikke tynn. Vennene mine sier jeg må skjerpe meg, fordi jeg er tynn. Problemet er at jeg sammenligner meg. Alle modeller, alle stjerner, jeg vil bli sånn. Og det er så feil, jeg burde være fornøyd. Jeg er frisk, jeg har en helt grei kropp (egentlig ihvertfall, føler det ikke sånn selv..)
Jeg tror jeg bør tenke litt på hva jeg vil, før ting blir helt feil.
